Hverdag på Kållandsö

I dag gikk vi en tur. Så kom det en bil. Bilen stopper. I bilen sitter en mann. Han ruller ned ruta, og begynner å småprate med oss, mest med Josef, da. Etter ca 10 minutter avsluttes samtalen (som hadde handlet om folk og fe og sånn), og den trivlige mannen fortsetter sin ferd. Jeg spör Josef: Hvem var det? Vet dere hva mannen min svarer da? Han svarer: Jeg vet ikke. Er det mulig?, tenker jeg. Her har vi pratet med en fremmed i ti minutter, og ingen av oss vet hvem det er. Vel, Josef har vel sett ham för, og vet litt hva han holder på med og sånn, men allikevel. Jeg har ikke for vane å stoppe bilen når jeg ser noen som er ute å går tur, for å slå av en prat. Men kanskje jeg skal gjöre det neste gang jeg er ute å kjörer. For det er jo hyggelig å prate med folk, da. Så hvorfor ikke?